I bøkene hans beskriver Andre Contain-Sponville spiritualitet der det verken er Gud eller religion. Han etterlyser toleranse og åpenhet og skisserer veien, og går langs hvilke vantro kan fylle sitt indre liv.
Intervju med Andre Count-Sponville
Denne filosofen underviste i lang tid i Sorbonne (Universite Paris-I), og viet seg senere til bøker. Blant dem er en "avhandling om fortvilelse og lykke" (Traite du Desespoir et de la Faenitude, Puf, 2002), "The Small Tite of Great Virtues" (Petit Traite Des Grandes Vertus, Puf, 1998), så vel som "filosofisk ordbok" (DictionNairerePhilosophique, Puf, 2001). Som 18 -åring flyttet han bort fra tro og ble ateist.
"Ateister må skape en slik type spiritualitet som er i samsvar med ideen om verden, der det ikke er noen Gud". Denne kallet fra filosofen Andre Count-Sponville er forvirret av de som spiritualitet er et synonym for religiøsitet. I mellomtiden er han overbevist om at alle som har grunn har et åndelig liv. Dette handler ikke om å gå på korstog mot alle religioner, og enda mer ikke om å le av troende. Hvis du må kjempe for noe, tror han, er det for sekulær spiritualitet og samvittighetsfrihet. Hans oppfordring til toleranse og åpenhet er spesielt relevant nå, når forskjellige fundamentalister presser oss til blodsutgytelse.
Psykologier: Hvorfor forsvarer du sekulær spiritualitet?
Andre Count-Sponville: Hovedårsakene er tre. Først og viktigst: I mange år ønsket jeg å snakke om spiritualitet. Jeg er en ateist, materialist og rasjonalist, men dette er ikke en grunn til å gi opp et åndelig liv. Hvis jeg er en ateist, betyr ikke dette at jeg samtykker til å "kaste" min sjel! Ateister opplever ikke mindre interesse for åndelig liv enn troende. Den andre grunnen er en religiøs renessanse, inkludert i de farligste formene: fundamentalisme, obskurantisme, fanatisme … det virker som om det er viktig å bekjempe dette, uten å falle i samme intoleranse som de fanatisk troende. Dette er bare den tredje grunnen – ønsket om å vise at det er mulig å beskytte idealene om utdanning og det sekulære samfunnet, og ikke faller i hat mot religion.
Hva betyr det å være en ateist?
EN. TIL.-MED.: Dette betyr å tro at Gud https://norgeapotek24.com/kamagra-100mg-online-i-norge/ ikke eksisterer. "Negativ" tro er også tro. Denne ateisten skiller seg fra agnostiker, som ikke tror på noe, nekter han ganske enkelt å gjøre en dom. Jeg tar en helt annen posisjon! Jeg er ikke nøytral og ikke likegyldig. Jeg har ingen bevis – ingen har dem i disse sakene. Men jeg anser argumenter mot Guds eksistens som er mer godt enn argumenter i hans favør.
Hvorfor, til tross for bevisets svakhet, er troen på Gud i samfunnet bevart?
EN. TIL.-MED.: De fleste troende i disse dager forlot det beryktede "beviset" for Guds eksistens. Og det ville ikke være feil å skylde på dem for dette – du kan ikke holde på det umulige … deres Gud føles mer med et hjerte enn sinnet. Det er mer kjent gjennom tro enn gjennom bevis på dens tilstedeværelse. Troen på Gud er bevart fordi det ikke er bevis på hans ikke -eksistens. Fordi skaperenes eksistens, som det ser ut til, forklarer den enda mer mystiske eksistensen av universet. Men hva som vil forklare skaperen selv? Til slutt er dette det viktigste, fordi denne troen oppfyller menneskers behov – i oppmuntring, beskyttelse, kjærlighet, trøst … allmektig, full av kjærlighet og barmhjertighet, faren er en støtte i livet, om enn imaginær. Det er vanskelig å nekte det! Men det er også død – egen eller død av kjære … å tro på Gud er nesten alltid å tro på livet etter døden. Det trøster. Ateisme på noen måter er vanskeligere. Men hvordan skal sannheten være enkel? I vår makt, ved å bruke denne "vanskeligheten", til å føle mot, trygghet, lykke ..
Hva er forskjellen mellom den bibelske guden, fe -tettheter og varulver?
EN. TIL.-MED.: Tre tusen år med sivilisasjonen! Så vel som flere største genier i menneskehetens historie. Dette gjelder spesielt i forhold til filosofi. St. Augustine, Descartes, Pascal, Leibniz, Kant, Kierkegaard, Bergson, Levinas, Ricker og mange andre anerkjente seg i Abrahams Gud og Jacob og Jacob. Og feer og varulver er bare overbevisende for barn og uvitende. Jeg aksepterer den jødisk -kristne tradisjonen på alvor.
På grunn av dette kaller du deg selv en "trofast ateist"?
EN. TIL.-MED.: Ja. Jeg er en ateist, fordi jeg ikke tror på noen Gud. Men jeg er tro mot prinsippene som denne tradisjonen bærer i meg selv. Moralen i evangeliet passer meg. Og så er all vår sivilisasjon jødisk-kristen. Er det fordi jeg er en ateist, jeg bør strebe etter å ødelegge den? Å krangle som dette betyr å forvirre ateisme med barbarisme eller nihilisme. Dette er ikke noe for meg! Snarere vil jeg formidle til barna mine de moralske verdiene jeg selv er blitt oppdratt, som dannet vår historie, samfunnet vårt, hvordan vi lever og hvordan vi elsker. Vantro i Gud er ikke en grunn til å forlate rettferdighet, fred, kjærlighet, våre ideer om liv og menneskehet.
Hvordan åndelighet skiller seg fra religiøsitet?
EN. TIL.-MED.: Det er som en helhet og en del. Åndens åndelighet er Åndens liv. Religion er bare en av dens former. Siden i århundrer i vestlige land den eneste observerte formen for åndelighet var religion (nemlig kristendom), trodde folk etter hvert at religion og spiritualitet var en og samme. Men dette er ikke i det hele tatt. Det er nok å trekke seg tilbake noen få skritt, enten det er i tid (si til de greske vismennene) eller i verdensrommet (for eksempel øst, buddhist eller taoist) for å oppdage de største åndelige tradisjonene som på ingen måte er religioner i vestlig forstand, det vil si tro på Gud i Gud.
Hva er denne "spiritualitet uten Gud"?
EN. TIL.-MED.: For det første er det alt som angår moral, etikk, det jeg kaller troens troskap. Men det er en annen side. Åndens åndelige liv er Åndens liv, et rimelig liv. Men hva er sinnet? "En ting som tenker," ville Descartes svare. Det spiller ingen rolle hva slags "ting" er, hjernen, hvordan jeg tenker eller immateriell stoff, som Descartes trodde. Denne evnen som vi har er viktig – å tenke, elske, ønske. Hjernen er nødvendig ikke bare for å lese en bilatlas eller bestille noe via internett. Vi er de endelige skapningene adressert til uendelig, forbigående skapninger som er åpne for evighet, begrensede skapninger som streber etter det absolutte. Åndelighet er å avsløre denne forbindelsen i seg selv, å oppleve den, å leve den. I dette er spiritualitet i kontakt med mystikk, som kan manifestere seg i form av en "endret bevissthetstilstand", ifølge våre psykologer. In other words, it can manifest itself by a number of special experiences: at the same time secrets and evidence, completeness, simplicity, unity, serenity, acceptance, freedom … Actually, this is what Freud called the “oceanic feeling”: not a meeting with a completely different one, but the merger with the very same thing – with nature, formation, eternal real real real real.
Dette var hva jeg prøvde å forstå, og stole både på vestlige filosofer-Epicurus, Marc Aurelius, Spinoza, Nietzsche, Wittgenstein-og på den østlige Thinkers-Lao Tzu, Nagarjunu, Prajnapada, Krishnamurti … Filosofi har ingen grenser. Åndelighet også.
Du foreslår oss fri fra egoet. Hvor fikk du en slik ide hvor?
EN. TIL.-MED.: Av erfaring. Det er ting som er mye mer interessant å elske enn deg selv, noe som er umåtelig mer fascinerende enn egoisme eller narsissisme. Du kan ikke betrakte deg som sentrum av universet hele livet og ikke se videre din egen nese! Du kan ikke gjemme deg for det bevisstløse, bare for å være interessert i "jeg". Spiritualiteten jeg foreslår har ingenting å gjøre med selvdirigering eller en lukket eksistens i en koselig kokong av indre liv. Dette er mer åpenhet – for andre mennesker, verden, uendelig.
